Sommer på hell..

Jeg trekker lufta inn gjennom nesa og ned i lungene, her jeg sitter med kaffekoppen min. Noe har skjedd med lufta. Det har blitt kaldere. Du vet det kalde trekket som plutselig kommer, som indikerer at ja, nå er det en annen årstid på vei. Plankene i terrassegulvet er også kalde mot de barbeinte føttene mine. Klokken er 08.23. Det er overskyet. Og dessuten er det altfor kaldt. Jeg henter meg en ullgenser. Allerede mens jeg gjør dette kan jeg kjenne at noe faller litt sammen i brystet mitt. Som et lite "sukk". Sommeren er på hell..

I løpet av sommeren har jeg hatt mange deilige stunder her med kaffekoppen. Og mange andre steder. Jeg rett og slett elsker morgener og det å ta meg tid til å puste litt før dagen setter i gang. Gjerne alene, gjerne sammen med noen andre. Aller helst i morgensol og aller helst med en god temperatur der jeg kan sitte med minst mulig klær. (Kanskje ikke minst mulig, men du forstår..)

Jeg snakket på telefon med en venninne i går og kom inn på dette temaet, om høsten som er på vei, hverdagen som står for døren. Og jeg sa at «jeg tror jeg prøver å holde meg positiv». Fordi jeg rett og slett elsker sommer. Og kjenner fort på en sorg over at den er over. Denne sommeren har jeg i tillegg jobbet periodevis gjennom hele sommeren og har ikke fått kjenne på avkoblingen over lenger tid som jeg helst vil ha. Det slo meg, at jeg prøver å holde denne tristheten litt på avstand.

Når våren er i anmarsj kan jeg alltid kjenne på kribling i kroppen. Jeg kan kjenne at jeg blir kreativ og tankene svirrer rundt alt det fine og hyggelige jeg ønsker å fylle sommeren med. Lyset og varmen synes jeg gjør alt så mye lettere. Potensialet for masse kos, gøyale ting og fine stunder er stort! Og ja, det bygger seg nok opp noen forventninger der..og jeg vet av erfaring, at forventninger kan være en kilde til skuffelse..

I går kveld var jeg også i et styremøte, der en kollega av meg hadde satt i gang med blogg og nyhetsbrev, noe jeg selv har utsatt i lang lang tid. Jeg ble inspirert. Faktisk noterte jeg det på blokka mi: «blogg, nyhetsbrev?» Og da jeg ble alene nå i morgentimene, fikk jeg lyst til å skrive. Og gi litt plass til det som faktisk ER.

Ferien er på vei over i hverdag. Sommeren beveger seg mot høst. Late dager skal gå over i dager med en strengere timeplan. Mer logistikk, som jeg vet også fort kan utløse stress. Jeg kjenner på uro i magen når jeg skriver dette. En liten motstand. Og jeg vil ikke at det skal være der. Det er selvfølgelig derfor jeg har holdt det litt på avstand. Men nå når jeg tenker meg om har det vært der en god stund..har det vært der helt siden før sommeren tro? Kanskje er det en frykt for å bli skuffet, frykt for å ikke få utnytte sommeren til det fulle..årstiden med så mye potensiale!

Jeg har gitt mye plass til takknemlighet de siste årene. Jeg vet at det jeg fokuserer på har mye å si for hvordan livet blir. Og jeg er virkelig takknemlig for sÅ mye i livet mitt. Samtidig vet jeg at at mange følelser kan eksistere samtidig. Og jeg vet at når jeg gir plass til uro og ubehag som dukker opp, så kan det også gi meg en indikasjon på hva det handler om og også gi meg en mulighet til å endre på noe. Kanskje handler det om å uttrykke mine behov, kanskje handler det om å planlegge bedre, kanskje handler det om å faktisk få finger'n ut og sette ut i live noe jeg har gått og grublet på. Kanskje handler det om sorg, kanskje ikke alltid noe jeg kan gjøre så mye med? I å fall kan jeg være litt med det og finne ut at livet også er disse vanskelige tingene. Forholde meg til det som er og gjøre det beste ut av det. Jeg tror hovedpoenget mitt her handler om noe mye større og overordnet. Lever jeg det livet jeg vil/kan leve, lever jeg i tråd med mine verdier, ønsker og drømmer? For det privilegiet har mange av oss i vår del av verden, når alt det grunnleggende er på plass, som tak over hodet, mat på bordet og utenfor livstruende fare. Da har vi faktisk muligheten til å leve ut noe potensiale, strekke oss lenger, utvikle oss som mennesker og få det bedre med oss selv og de rundt. Min erfaring er at uroen brått eller gradvis faktisk kan endre seg. Og også at jeg kan flyte over i enda større takknemlighet, glede, lekenhet, tilstedeværelse.

For meg så har overganger blitt en mulighet til å nærme meg disse spørsmålene. Når jeg kan oppdage at jeg går rundt med uro eller bekymring eller ubehag..når jeg kan være sammen med det, så kan det være inngangen til noe nytt.

Fra denne lille timen med refleksjon tar jeg med meg; at jeg, igjen, har hatt urealistisk mange forventninger til sommeren. Det er mye som ikke har fått plass av det jeg har ønsket meg. Samtidig, jeg har hatt så masse gøy og så masse fint. Så mange gode menneskemøter, både familietid, vennetid og alenetid. Masse sol, bading, deilig mat og en god kombinasjon av late og aktive dager. Jeg har gjort det jeg kan for å ha ferie når jeg har kunnet, selv om det i år ble mer jobbing enn jeg hadde ønsket og forespurt. Dessuten har jeg hatt mange fine dager på jobb, med gode og morsomme kollegaer. Og jeg er takknemlig for at jeg har to ulike jobber, der jeg helt og fullt kan styre min egen tid i den ene av de.

Klokken er 09.06 når jeg nå skal avslutte dette innlegget. Solen har tittet frem og jeg drister meg til å ta av ullgenseren. Jeg trekker føttene opp på stolputa. De er iskalde. Til tross for det kalde trekket, kan jeg kjenne at solen varmer på armene og i ansiktet. Det er så deilig, det nytes. Akkurat i dette øyeblikk mens jeg skriver. Yes, det er fortsatt varme å hente! Jeg vil glede meg over det så lenge jeg kan. Og, når det til slutt blir skikkelig høst..ja, da skal jeg finne meg andre ting å glede meg over.

Hvordan er denne overgangen for deg? Kan du kjenne deg igjen? Eller er det helt annerledes for deg?